Rips er en liten skatt i hagen med stor nytte

Saftige og behagelig syrlige ripsbær hører til frukten som alltid kommer til nytte på kjøkkenet. De passer i kaker, til gelé og syltetøy, til saft, sirup og hjemmelaget vin. Nettopp derfor har rips hatt sin faste plass i hager i lang tid. Busker og stammer virker dessuten ikke spesielt krevende, ser pene ut og belønner med rikelig avling med fornuftig stell. I tillegg til smaken er det også en glede at dette er bær med høyt innhold av vitamin C og andre verdifulle stoffer.

Hvordan rips spredte seg til Europa og hit

Den nøyaktige starten på dyrking av rips lar seg ikke fastslå helt entydig, men historiske kilder viser at rød- og hvitrips ble dyrket målrettet og foredlet allerede på 1400-tallet i enkelte europeiske land, for eksempel Danmark, Tyskland og Nederland. Etter hvert spredte den seg videre, og i de tsjekkiske områdene omtales rødrips allerede rundt midten av 1500-tallet. Til Nord-Amerika kom rips først senere, tidlig på 1600-tallet, hovedsakelig via import.

Solbær har en annen historie. Opprinnelsen knyttes ofte til Sibir, der den lenge først og fremst ble sett på som en legeplante. Til Europa kom den i større omfang rundt 1700-tallet, og videre foredling gjorde den til en busk med betydelig høyere fruktbarhet. Først da fikk de aromatiske bærene en fast plass også på kjøkkenet.

Derfor lønner det seg å dyrke rips også i dag

Rips er populært ikke bare for smaken, men også for innholdet. Bærene har lav energiverdi, er gjerne mindre søte, inneholder minimalt med fett og til gjengjeld mye vann. Rød- og hvitrips tilfører kroppen blant annet kalsium, jern og fosfor, i tillegg til provitamin A og vitamin B1. Solbær utmerker seg med et bredere spekter av stoffer; i tillegg til B-vitaminer inneholder de også karoten, rutin, sitronsyre og garvestoffer.

Den største attraksjonen er likevel vitamin C. Særlig solbær er svært sterk på dette området, fordi den kan inneholde mange ganger mer enn sitrusfrukter. Derfor lages det tradisjonelt saft av rips, som i hjemmet ofte brukes ved forkjølelse, sår hals eller i perioder med økt belastning. Rips verdsettes også for sin vanndrivende virkning, som kan være nyttig når man ønsker å støtte utskillelsen.

Pektin som naturlig hjelp ved sylting

En stor fordel med rips er også det høyere innholdet av pektin. Det er nettopp dette som hjelper blandingen å gelere naturlig, slik at rips fungerer godt som grunnlag for gelé eller som tilsetning i syltetøy av annen frukt som i seg selv gelérer dårligere. Den syrlige smaken virker i tillegg forfriskende, og derfor passer rips svært godt også til hjemmelaget juice, sirup og vin.

Planting og grunnstell av ripsbusker

Rips kan plantes både om våren og om høsten. På nyinnkjøpte planter lønner det seg å legge røttene i vann i omtrent ett døgn før planting, slik at planten kommer bedre i gang. Når du planlegger planteavstanden, er det lurt å tenke framover: enkeltbusker plasseres vanligvis omtrent halvannen meter fra hverandre, fordi de med tiden blir kraftigere, og ved innhøsting trenger du plass mellom dem. Med godt stell kan buskene bære i svært lang tid, gjerne i to tiår, så stedet du setter av til dem i hagen vil være opptatt i mange år.

Jord, plantedyp og beskjæring etter planting

Rips er ikke spesielt kravstor til jord. Vanlig hagejord forbedret med kompost holder som regel. For hvit- og rødrips anbefales det ved planting å sette skuddene noen centimeter dypere, omtrent 5 til 10 cm under bakkenivå, slik at busken forankrer seg bedre og danner et solid grunnlag. Etter planting kortes skuddene ned til rundt 20 cm over bakken. Solbær plantes også litt dypere, og beskjæres på samme måte etter planting.

En viktig del av dyrkingen er regelmessig beskjæring. På solbær skjæres eldre, omtrent fire år gamle skudd ofte ut, slik at busken forynges og setter nye skudd. Poenget er å holde planten luftig og langvarig avlingssikker.

Bestøving og gjødsling gjennom sesongen

For solbær kan det være en fordel å dyrke minst to busker for bedre avling, slik at de kan bestøve hverandre. Enda bedre er det å velge to ulike sorter, noe som ofte øker både mengden og kvaliteten på bærene. I blomstringstiden og når bærene begynner å utvikle seg, lønner det seg å gjødsle buskene jevnlig, fordi det er da de har størst behov for næring.

Sykdommer og hva du bør følge med på hos de ulike typene

Solbær regnes generelt som ganske robust, men kan likevel få enkelte problemer. Blant de fryktede er femnålsrust, som svekker planten og kan redusere avlingen. På hvit- og særlig rødrips kan det derimot oppstå antraknose. I verste fall kan den skade busken kraftig eller ødelegge den, derfor er det viktig å fange opp forverring i bladverket og plantens allmenntilstand i tide.

Busk eller stamme og hva som er mest praktisk for deg

Når du velger dyrkingsform, spiller både plass og forventninger inn. Busker gir ofte høyere avling og vanligvis også lengre fruktbæring, ofte opp mot tjue år. Stammer dyrkes som regel med et perspektiv på omtrent ti til femten års bæring. Fagfolk peker også ofte på at buskformer gjerne er mer motstandsdyktige mot sykdom enn stammeformer.

Stammer har likevel ett praktisk fortrinn: de tar ikke like mye plass. Dermed kan du plante flere tett, eller dyrke dem i større krukker, for eksempel på terrassen. Valget avhenger derfor av om du vil maksimere avling og levetid på plantingen, eller heller spare plass og tilpasse dyrkingen til et mindre areal.

Kilde: Food Garden Life, Almanac, Pestrazahrada.cz