Indisk løpeand som legger 150 egg og tar snegler

Indisk løpeand er en and som ved første blikk fanger oppmerksomheten med den oppreiste holdningen som kan minne om en pingvin. I hagen er den likevel ikke bare til pynt. Den regnes som en god egglegger, og med godt stell kan den fra vår til høst legge omtrent 150 egg. Mange skaffer den seg først og fremst som naturlig beskyttelse mot snegler, fordi løpeender kan redusere forekomsten kraftig, helt ned til et minimum. Samtidig virker de rolige og vennlige, så folk er ofte ikke redde for å ha dem i nærheten av barn. I noen hjem bidrar de også til vedlikehold av innhegningen, fordi de under beiting kan svekke seiglivede ugras, inkludert skvallerkål, og de kan dessuten være en kilde til et magrere kjøtt.

Utseende, størrelse og farger

En andrik veier gjerne rundt 2 kilogram, hunnender er som regel litt mindre. Hos renrasede individer finnes det flere fargevarianter, fra hvit og svart via brune eller blå toner til ulike varianter av viltfarge. Fjærfargen henger ofte sammen med fargen på nebb og bein. I praksis møter du likevel ofte individer som er fargemessig blandet som følge av krysning mellom ulike fargevarianter. Med godt stell kan de bli omtrent 12 til 15 år gamle, så dette er et langsiktig ansvar.

Luftegård og bevegelse i hagen

Indiske løpeender trenger plass. Ideelt er å la dem bevege seg i hele hagen og sikre eiendommen med gjerde. En liten, lukket bakgård der det raskt blir gjørmete, er uegnet for dem. Om morgenen legger de gjerne i vei på entusiastisk inspeksjon, leter i barkdekke og muld, tester jorda med nebbet og etterlater små groper. De leter ikke bare etter snegler, men også etter andre virvelløse dyr som larver, mark, fluer, biller eller meitemark. De kan også lette fra bakken og fange insekter i lufta når anledningen byr seg.

Hva de gjør med pryd- og nytteplanter

Takket være lavere kroppsvekt ødelegger de som regel ikke prydbed slik tyngre fjørfe kan gjøre. Grønnsaker oppsøker de vanligvis ikke målrettet, men det kan likevel skje at de tråkker ned sarte småplanter når de sjekker etter snegler, særlig hvis du har en større flokk. Noen vekster bryr de seg ikke om, men andre kan de få smaken på og da kan de raskt plukke dem bare. En praktisk løsning er å beskytte fristende bed med en enkel barriere, for eksempel et lavt gjerde av greiner. Hvis du trenger å avgrense et område der de ikke skal gå, holder det ofte med et lavt gjerde på rundt 40 centimeter, som de respekterer.

Fôringen må være skikkelig og alltid tilgjengelig

Grunnlaget er et kvalitetsfôr som de bør ha tilgang til jevnt gjennom dagen. Velprøvde alternativer er komplette pellets til ender supplert med korn, typisk hvete. Tilførsel av kalsium er også viktig, så kalkgrit og i verpeperioden også knuste skall er nyttig. Ved siden av fôrplassen lønner det seg å ha en beholder med elvesand, som hjelper i kråsen med å male opp maten. Menyen kan av og til varieres med bløtlagt brødmat, kokt ris eller pasta, men alltid uten krydder. Rester av sterkt krydret mat er ikke egnet, og ender er som regel heller ikke interessert i det.

Vann til bading og til å svelge fôret

Løpeender trenger vann, men de trenger ikke en dam. Det holder med et mindre kar, for eksempel et gammelt badekar eller et plastbasseng for barn, som de må kunne komme seg trygt opp av. Bading er en del av hygienen og fjærstellet, i vannet parer de seg også gjerne og det er tydelig at de trives med det. Helt avgjørende er også vann ved fôringen, fordi ender vanligvis skyller ned nesten hver eneste munnfull, noe som gjelder dobbelt når de spiser klissete snegler.

Andehus som trygghet om natta

Indiske løpeender er flokkdyr, derfor er det lurt å skaffe minst to, så de ikke blir alene. Om natta trenger de et trygt andehus, oftest i tre, med tørt strø av flis, sagflis, halm eller høy. Som en tommelfingerregel regner man omtrent én kvadratmeter per to løpeender, ved oppdrett av unger trengs mer plass. Andehuset må rengjøres regelmessig og holdes tørt. På dagtid tåler de også kraftig regn, men overnattingen må være skjermet for vind, frost og først og fremst rovdyr.

Om vinteren er det viktig at det ikke er konstant gjørme i luftegården. Den kan fryse fast på beina og gi halting, i verre tilfeller også varige problemer. Å la løpeender sove fritt i hagen eller i et usikret skjul er en risiko, fordi før eller siden kan det dukke opp mår, rev eller et annet rovdyr. Å stenge dem trygt inne om natta er derfor et fornuftig forebyggende tiltak, på samme måte som hos høns.

Ruging og foreldreatferd

Det sies ofte at indiske løpeender ikke har et sterkt rugeinstinkt, og derfor baserer storskala hold seg på kunstige rugemaskiner. I praksis finnes det imidlertid også ender som ruger ut eggene selv og som kan ta forbilledlig vare på andungene. Rugingen varer rundt 28 dager. Noen ganger er også andrikens atferd bemerkelsesverdig: i hekketida holder han seg i nærheten, som om han vokter. Hvis flokken midlertidig beveger seg mindre rundt i hagen, kan det også skje at snegler igjen begynner å trekke inn fra området rundt, fordi den vanlige «patruljeringen» av terrenget avtar en periode.

Rasens opprinnelse og hvorfor den ser slik ut

Indisk løpeand er en domestisert form av stokkand, og røttene går tilbake til Sørøst- og Øst-Asia. Det er en gammel rase som også ble til gjennom naturlig krysning uten målrettet menneskelig påvirkning. Til Europa kom ender med den iøynefallende oppreiste holdningen trolig allerede på 1500-tallet, da sjøfolk tok dem med på skip som en praktisk kilde til egg og kjøtt. Dagens typiske utseende, altså en flaskelignende kropp som bæres nesten loddrett, bein som er plassert lenger bak og et hode med lengre, flatt panneparti, ble senere videreutviklet gjennom avl i England og Tyskland gjennom 1800- og 1900-tallet. Nettopp denne kroppsbygningen gjør at de kan bevege seg overraskende raskt på land, og derfor er de så effektive matsøkere i hagen.

Kilde: Runner Duck, Fresh Eggs Daily, Pestrá zahrada, Pestrazahrada.cz