Den glemte frukten som ligner plomme er tilbake i hagen og overrasker med hvor praktisk den er

Myrobalan, på norsk ofte omtalt som kirsebærplomme, hører til blant steinfrukttrærne som trives både i hager og i kulturlandskapet. Mens vanlige plommer gjerne forbindes med store frukter og brennevin, ble myrobalan lenge sett på som en mer vill slektning. Nå kommer den imidlertid tilbake i fokus, fordi den tilbyr en kombinasjon av egenskaper som gir overraskende god mening i en tid med værsvigninger og økt sykdomspress.

Det finnes mange typer og former av plommetrær, som varierer i vekst, kroneform, bladverk og fruktens farge og smak. Pomologer deler dem inn i flere grupper etter opprinnelse og kjennetegn. Ved siden av de vanligst dyrkede plommesortene holder også arter seg godt hos oss, som har tilpasset seg lokalklimaet og i enkelte områder trives bedre enn mer krevende sorter.

Hvor myrobalan har størst betydning i fruktdyrking

I praksis formeres plommetrær som regel ikke fra frø, men vegetativt, oftest ved poding eller okulering. En nøkkelrolle spiller grunnstammen, altså rotdelen av treet, som påvirker vekst, forankring og evnen til å utnytte vann. Og det er nettopp her myrobalan utmerker seg.

Den vokser som et tre på omtrent 3 til 9 meter og kan utvikle et markant kraftig rotsystem. Sammenlignet med enkelte andre plommeslag har den ofte røtter som går både bredere og dypere, noe som hjelper i tørre perioder og i lettere jord. I Slovakia er det dessuten foredlet typer beregnet for områder med kortere vekstsesong og for varmere, tørrere voksesteder. Et viktig argument er også høy motstandskraft mot plommepoks (sharka), som er en av de mest problematiske virussykdommene på plommetrær.

Ikke bare grunnstamme, men også et prydtre med spiselige frukter

Myrobalan regnes i dag ikke bare som en teknisk grunnstamme for plommer. I mange land spises fruktene gjerne ferske eller bearbeides. Fordelen er at utvalgte spisesorter ikke innebærer et kompromiss mellom prydverdi og nytte. Treet kan imponere med blomstring om våren, med bladverk gjennom sesongen og mot sensommeren med frukter som har sin egen karakter og mange bruksområder på kjøkkenet.

Ved foredlingsstasjonen i Klčov ble det utviklet spisesorter kjent som Klaret, Klasik og Klar. Selv om de er beregnet for å spises, viser de samtidig god affinitet, altså evnen til å vokse pålitelig sammen med podekvisten, noe som er praktisk også for dyrkere som ønsker å bruke myrobalan på flere måter i frukthagen.

Klaret som en robust sort for kjøligere områder

Sorten Klaret ble til ved utvalg av frøplanter fra krysning av rødbladet myrobalan. Det ble lagt vekt på helse og robusthet, og den beskrives derfor med høy toleranse mot sharka, bladlus og monilia (fruktråte). Samtidig er det en vinterherdig sort, egnet også for kjøligere og mer nordlige områder.

Treet vokser opprett og danner en smal, pyramidal krone. Bladene er middels store og kan gå fra mørkegrønne toner til brunrødgrønne. Blomstene er små og selvfertile. Fruktene er som regel middels store, runde, med skall i en matt fiolettsvart nyanse. Fruktkjøttet er fast, mørkt karminrødt og smaker søtsyrlig, og løsner bare delvis fra steinen. I varmere lavlandsområder modner den omtrent midt i juli, i høyere strøk først mot slutten av august. Fruktene får lett ikke trykkskader under transport, de sprekker ikke, heller ikke etter kraftig regn, og de holder seg lenge i god spisemoden tilstand på treet. De egner seg til kompotter, saft, juice og syltetøy, og for stabil avling trenger treet vedlikeholdsbeskjæring for å slippe lys inn i krona.

Klasik som en pålitelig selvfertil myrobalan

Klasik ble til gjennom fri pollinering av myrobalan i Øst-Slovakia. Den har tendens til kraftigere vekst, ofte mer som en stor busk med rund til flat-rund, noen ganger hengende krone og finere hovedgreiner. Den blomstrer vanligvis i andre del av mai; blomstene er hvite, med sterkt bølgete kant på kronbladene. En viktig praktisk egenskap er selvfertilitet, så den trenger ikke andre sorter i nærheten for å sette frukt.

Fruktene er middels store, runde, jevne i størrelse og form. Skallet er blankt, guloransje, med tydelige hvite lenticeller. Fruktkjøttet er gyllent oransje, litt fastere og svært saftig, med søtsyrlig smak. I varmere områder modner den i overgangen mellom juli og august, i høyere strøk heller fra slutten av august til midten av september. Den egner seg til direkte konsum og til kompotter. Også motstandskraften mot sharka og monilia verdsettes, samt evnen til å tåle sene vårfrostnetter bedre.

Klar som det tidligste valget med tydelig søt smak

Klar omtales som den tidligste myrobalan til direkte spising, foredlet gjennom seleksjon av frøplanter fra fri pollinering. Treet danner en mindre, kompakt krone, så det passer også i hager der man må holde kontroll på plassen. Fruktene er jevnt runde, med skall i brunrød farge, ofte med tydelige lenticeller og små rustfargede prikker. Fruktkjøttet er saftig, gyllengult og fint. Det løsner bedre fra steinen først når frukten er overmoden.

Den modner kort tid etter kirsebær, vanligvis fra tredje del av juli til første del av august. Fruktene passer til å spises ferske og til hjemme- og industriproduksjon av syltetøy, der den tydelig søte smaken er karakteristisk.

Hvorfor myrobalan er tilbake i planting også utenfor hager

Myrobalan kan også dyrkes med skånsom, økologisk tilnærming, fordi den generelt ikke er spesielt krevende. Takket være kombinasjonen av robusthet, tilpasningsevne og dekorativt uttrykk fungerer den ikke bare som frukttre, men også som solitærtre, eventuelt som del av alleer og fruktbelter i jordbrukslandskapet. Den passer også nær gårdsbruk og i kulturlandskap, der den samtidig kan fylle en nyttig og estetisk rolle.

Kilde: Gardenia, Zahrádkár, BBC Gardener’s World, Pestrazahrada.cz