Sveits forbyr kirsebærlaurbær import og salg

Kirsebærlaurbær har lenge vært regnet som en pålitelig pryd busk i våre strøk, som raskt danner en tett vegg og skjermer godt både gjerder og mindre pene partier i hagen. Mange huseiere velger den først og fremst på grunn av de eviggrønne bladene, som gjør at hagen ser velstelt ut også gjennom vinteren. Om våren blomstrer den dessuten med iøynefallende hvite blomster i klaser, og senere kommer mørke frukter som ser dekorative ut på busken.

Nettopp kombinasjonen av rask vekst, robusthet og evnen til å danne en kompakt, grønn vegg gjør den til et vanlig valg for hekker. Mens den i tsjekkiske hager oppleves som en praktisk og lettstelt løsning, blir den vurdert langt mer kritisk i enkelte land.

Hva som er problematisk med kirsebærlaurbær

Kirsebærlaurbær omtales også ofte som giftig. I blader og frø finnes stoffer kalt cyanogene glykosider, som kan være farlige ved inntak. Fruktene kan virke fristende ved første øyekast, men er ikke ment å spises. Dette er likevel ikke hovedgrunnen til at busken skaper så mye debatt.

Mer vesentlig er evnen til å spre seg utenfor hager. Fruktene blir gjerne spist av fugler, som så sprer frøene i nærområdet. I en vanlig hage lar dette seg som regel holde under kontroll, men idet kirsebærlaurbær kommer seg ut i naturen, kan den begynne å ta over voksesteder der den ikke like lett lar seg bremse.

Sveitsisk forbud mot import, salg og bortgiving

I Sveits har kirsebærlaurbær blitt vurdert som en art som utgjør en risiko for lokal natur. Fra 1. september 2024 gjelder derfor et forbud mot import, salg og bortgiving. I praksis betyr det at folk ikke lenger kan kjøpe den lovlig, og den skal heller ikke komme på markedet gjennom uformelle kanaler.

For eiere som allerede har den på egen tomt, er reglene likevel ikke lagt opp som en generell plikt til å fjerne busken. Tyngdepunktet ligger på ansvar: man må hindre at planten sprer seg videre ut i omkringliggende natur. Tiltaket retter seg dermed først og fremst mot videre spredning og etablering utenfor hager.

Hvorfor den i Sveits regnes som invasiv

Sveitsiske myndigheter plasserer den blant invasive arter, altså planter som utenfor sitt opprinnelige utbredelsesområde kan spre seg ukontrollert og fortrenge stedegen vegetasjon. Kirsebærlaurbær kan raskt ta over skogkanter, kratt og ulike åpne arealer. Den danner tette bestander og begrenser både plass og lys for lokale arter.

Resultatet er press på biologisk mangfold, altså variasjonen av planter og dyr i landskapet. Når én svært livskraftig art sprer seg på bekostning av andre, blir miljøet enklere og endrer karakter. Nettopp et slikt scenario forsøker Sveits å forebygge, og derfor har de valgt et forholdsvis strengt regime.

Hvordan situasjonen er i Tsjekkia

I Tsjekkia er kirsebærlaurbær foreløpig ikke forbudt. Den selges fortsatt og plantes mye, særlig som en rasktvoksende hekk. Samtidig blir advarslene fra fagmiljøene stadig tydeligere om at den også hos oss kan opptre problematisk enkelte steder, og begynner å spre seg dit den ikke lenger bare er et spørsmål om hagesmak.

Forsiktighet er særlig viktig med tanke på hvor kirsebærlaurbær plantes. Én ting er en stellbar hage, der busken kan klippes, fruktene kan samles opp, og utbredelsen kan følges opp. En annen ting er planting nær naturområder, skogkanter og udyrkede/ustelte arealer, der den lett kan spre seg videre.

Invasive planter som allerede er kjent hos oss

På listen over invasive arter i Tsjekkia finnes andre planter som dokumentert belaster naturen kraftig. Et typisk eksempel er parkslirekne, som kan gro igjen elvebredder og fortrenge stedegne arter nesten uten konkurranse. Også kjempebjørnekjeks nevnes ofte, siden plantesaften kan gi smertefulle hudreaksjoner. En annen kjent art er kjempespringfrø, som riktignok ser effektfull ut i blomstringstiden, men kan spre seg langs elver og bekker uvanlig raskt.

Vakkert i hagen trenger ikke være trygt for landskapet

Ved siden av disse velkjente problemene finnes det også planter som folk gjerne setter ut, uten å være klar over at de kan innebære risiko for naturen. Hit hører for eksempel kanadagullris og kjempegullris. I bedet ser de flotte ut, men kommer de utenfor hagen, kan de fortrenge engplanter og endre voksestedets karakter.

På samme måte diskuteres også robinia (falsk akasie). I blomstringen er den svært attraktiv for bier og virker idyllisk, men på enkelte naturtyper kan den endre sammensetningen av skog og vegetasjon i bunnsjiktet betydelig. Det gir en enkel regel: det som fungerer som pynt ved huset, hører ikke automatisk hjemme i fri natur.

Hva du som hageeier kan ta med deg

Historien om kirsebærlaurbær viser hvor ulikt land kan forholde seg til den samme planten. Hagepraksis og naturforvaltning møtes noen ganger først når en prydplante begynner å spre seg ukontrollert. Dyrker du kirsebærlaurbær, er det fornuftig å holde den jevnlig i sjakk, redusere fruktsettingen med beskjæring og ikke la den «rømme» utenfor tomtegrensen.