Kanadiske blåbær i vanlig jord mistrives og det finnes et mer praktisk alternativ

Småfrukt forbinder mange først og fremst med rips, bringebær eller stikkelsbær. Ifølge fruktdyrker Ľudovít Vašš er det likevel en langt bredere gruppe planter, der også mindre tradisjonelle arter kan regnes med, for eksempel pasjonsfrukt, sølvbusk, frukthagtorn og andre uvanlige busker og klatreplanter. Nettopp bredden i sortimentet er en stor fordel, men samtidig gjelder det at bærbusker og lignende arter ofte krever mer jevnlig stell enn frukttrær.

Et fellestrekk ved det meste av småfrukt er grunne røtter. Det øker behovet for både fuktighet og næringsstoffer i jorda. Samtidig er det slik at mange arter bærer mest på ungt ved, ofte på ettårige skudd. Vil du ha en god avling, må buskene jevnlig forynges med beskjæring, slik at de beholder nok unge, fruktbærende skudd.

Mindre vanlige arter og hva de klarer hos oss

Når folk hører pasjonsfrukt, tenker mange på tropisk «maracuja», men det finnes også arter som kan dyrkes på de varmeste, mest gunstige stedene. Under gode forhold kan enkelte pasjonsblomster overvintre med røttene og noen ganger også med overjordisk del, slik at de rekker å sette frukt. Samtidig må man regne med at dette er kuldefølsomme planter, og uten et svært godt voksested er dyrkingen ofte ikke verdt innsatsen.

Nye sorter, tilbakekomst av glemte smaker og dagens «hiter»

Innen de tradisjonelle bærartene har det de siste årene kommet flere tilgjengelige sorter, fordi forhandlere henter plantemateriale på tvers av Europa. Dermed møter folk også farger og typer som tidligere ikke var vanlige i hager, for eksempel rosarips. Ofte handler det ikke om en moderne revolusjon, men heller eldre seleksjoner eller tilfeldige frøplanter som har funnet veien tilbake i sortimentet.

Stikkelsbær, sier Vašš, taper heller på at de forsvinner fra kjøkken og hager. Likevel er dette en tradisjonell art som fortjener en renessanse. I dagens sorter er motstandsdyktigheten mot amerikansk meldugg dessuten blitt betydelig bedre, altså sykdommen som tidligere kunne ødelegge stikkelsbær fullstendig. På samme måte er også rabarbra på vei ut av vanlig dyrking, selv om det strengt tatt ikke er frukt.

Blant de mest solgte artene de siste årene er tindved, der populariteten er løftet av produkter knyttet til «immunforsvar». Det snakkes mye om antioksidanter og vitamin E, og derfor kjøper folk tindved til te, juice og tørkede bær. Også svartsurbær (aronia) har fått mer oppmerksomhet, gjerne med vekt på høyt innhold av vitaminer, mineraler og andre stoffer som verdsettes i kostholdet.

Beskjæring som nøkkel til avling hos aronia, tindved og søtmispel

Hos enkelte busker er beskjæring helt avgjørende. Hvis aronia, tindved eller søtmispel får stå urørt, begynner de raskt å bære mest i ytterkanten. Inne i busken blir det glissent i løpet av få år, fordi fruktbærende skudd mangler der lyset ikke slipper til. Resultatet er enkelt: avlingen blir vanskeligere å plukke og samtidig mindre. Hos søtmispel og aronia henger fruktbarheten dessuten ofte sammen med ettårige skudd, så forynging bidrar sterkt til å holde busken produktiv.

Undervurder ikke pollinering, heller ikke hos «selvfertile» arter

I hager liker folk å stole på selvfertilitet, men i praksis viser det seg ofte at flere sorter betyr mer frukt. Søtmispel kan riktignok pollinere seg selv, men med flere sorter blir avlingen ofte rikere. Haskap (blåleddved/honningbær) er derimot typisk krysspollinerende og krever passende kombinasjoner. Tilsvarende gir rips ofte bedre avling når det står flere planter. Selv hos minikiwi, der det finnes selvfertile varianter, bekreftes det ofte at blandet pollinering løfter avlingen.

Avling fra mai helt til vinteren og noen ganger til februar

En stor fordel med småfrukt er at du kan sette sammen høstingen til en lang sesong. Du kan starte allerede i mai med haskap, og nyere sorter fra Polen, Baltikum eller USA har ofte svært god smak. I juni følger søtmispel, og deretter kommer klassikerne som rips og andre arter.

Høsten tilhører kornell, sølvbusk og en rekke andre busker. Den egentlige slutten på sesongen kan flyttes helt ut i vinteren, når fruktene sitter på frukthagtorn eller enkelte rognarter, som til og med blir bedre på smak etter å ha fått frost. Hos visse Actinidia-arter kan fruktene bli hengende svært lenge på ranken, og med riktige arter og voksested kan du ha egen småfrukt i omtrent ti måneder i året.

Hva som avgjør sødmen og hvorfor en «ekstensiv» tilnærming ikke holder

Moderne foredling retter seg ikke bare mot hardførhet mot frost, sykdommer og skadedyr, men også mot smak. Hos mer syrlige arter, som tindved og haskap, leter man målrettet etter søtere typer. Men sødme bestemmes ikke bare av genetikk. Vann, sol og næring spiller en stor rolle, fordi grunne røtter raskt lider både av tørke og næringsfattig jord.

Vašš påpeker at folk ofte dyrker småfrukt for «sparsomt», uten jevnlig næringstilførsel, beskjæring og jordstell. Småfrukt bør ikke plantes i konkurranse med røttene til store trær, og trives bedre i jord rik på organisk materiale. For god smak og modning trengs det nok bladmasse, og det får man ikke uten beskjæring og passende gjødsling.

På søtmispel er forskjellen tydelig. Når den står i en forsømt plen, kan bærene bli tørre og smakløse. Hvis den har nok fuktighet og mikronæringsstoffer i modningstiden, nærmer smaken seg mer blåbær. Kompostuttrekk eller neslevann kan hjelpe, også lett jordløsning og dekking med mulch. Med gode sorter merkes forskjellen i smaken med én gang.

Kornell som unntak, den tåler også lite krevende dyrking

Blant artene som er nevnt, skiller kornell seg ut. I motsetning til det meste av småfrukt er den svært robust og tåler mer ekstensivt stell. Den kan også gi god avling på eldre ved, så den behandles annerledes enn bringebær eller rips. I hagen lønner det seg å velge storfruktede, podede sorter, mens til landskap, enger eller beitemark passer frøplanter bedre, siden de kan bli store og leve lenge.

Jord uten gress og uten ugressmidler

For bringebær, rips, stikkelsbær eller jostabær er det viktig at buskene ikke står i høyt gress over tid. De grunne røttene svekkes gradvis i konkurransen, og busken eldes raskere. I stedet for kjemi kan man forberede området ved å dekke med papp og lag av organisk materiale, for eksempel halm, høy, husdyrgjødsel eller flis. Da kveles vegetasjonen, materialet brytes ned, og jorda forbedres. For flerårige gress som kveke hjelper det med fullstendig mørke, gjerne med to lag papp.

Spiselige hekker og arter som passer til dem

I naturhager øker interessen for spiselige hekker. Valget avhenger av om hekken først og fremst skal skjerme, eller heller gi avling og pryd. Til tette og vanskelig gjennomtrengelige beplantninger brukes enkelte svært tornete arter. Til mer åpne og naturlig virkende hekker passer frukthagtorn, kornell eller hassel, som vokser raskt, er langlivede og tåler hard forynging.

Rent estetisk kan kombinasjonen av søtmispel og aronia være spennende, fordi de blomstrer om våren og får kraftige høstfarger. Som en tett grønn vegg kan også kiwi på espalier fungere. Frukttrær som eple, pære, plomme eller aprikos egner seg derimot dårlig til hekker, fordi de er vanskelige å forme og ofte får mer helseproblemer med denne dyrkingsmåten.

Skygge, halvskygge og tørke hva tåler mest

I halvskygge passer hassel, og solbær har også en viss toleranse. Kornell kan overleve under dårligere lysforhold, men bærer svakt eller ikke i det hele tatt. De fleste andre arter krever vanligvis full sol, ellers blir fruktene surere og av lavere kvalitet. En interessant art er svarthyll, som tåler halvskygge og kan vokse selv under en stor valnøtt.

I tørrere forhold fungerer sølvbusk, hassel og kornell godt, og kornell kan etter god etablering også vokse på steinete og kalkrike voksesteder. Bjørnebær tåler som regel tørke bedre enn bringebær, selv om det også der gjelder at vann er viktig for smaken.

Kanadiske blåbær versus søtmispel et praktisk valg for hagen

Kanadiske blåbær smaker svært godt, men svakheten er kravet til sur jord. I vanlig jord sliter de ofte, fordi høyere kalkinnhold kan blokkere opptak av enkelte næringsstoffer, og plantene mistrives. Derfor anbefales dyrking i potter, helst med jevn vanning. Hvis pottene graves ned i bakken, er det lurt å la bunnen være på, slik at røttene ikke vokser ut i omkringliggende jord.

Søtmispel er mer praktisk i så måte, fordi den kan dyrkes rett i jorda, og med en god sort og mer intensiv stell kan den gi en smak som ligger svært nær blåbær. Nettopp dette er budskapet i hele temaet: Småfrukt kan være takknemlig å dyrke, men bare når vi gir den jevnlig vann, næring, lys og beskjæring.

Kilde: Záhrada, Recepář, Gardening Know How, Pestrazahrada.cz