Hvorfor maur «gjetar» bladlus som en flokk og hvordan dette samarbeidet påvirker hagen din

Forholdet mellom maur og bladlus er blant de mest kjente eksemplene på samarbeid mellom to ulike organismer, og det kan observeres også på vanlige hageplanter. Mens biologer lar seg fascinere, er det for dyrkere ofte en kilde til bekymring, fordi der bladlus trives, blir skader på unge skudd og blader raskt synlige.

Grunnen til at disse to verdenene så ofte møtes, er enkel. Det finnes tusenvis av bladlusarter og også svært mange maurarter. Selv om artsmangfoldet i Europa er lavere enn globalt, er det likevel nok kombinasjoner i landskapet til at bladlus og maur treffer hverandre på planter gang på gang og mange steder samtidig.

Honningdugg som søt belønning

Bladlus lever av å suge plantesaft fra stengler og blader. Denne saften inneholder mye sukker som bladlusene ikke klarer å utnytte fullt ut. Overskuddet hoper seg opp i kroppen, og derfor skiller de det ut som små søte dråper som vi kaller honningdugg. For bladlusene har utskillingen også en praktisk funksjon, fordi de kvitter seg med overskuddet og reduserer risikoen for at det utvikler seg sopp på kroppsoverflaten og i omgivelsene.

Honningdugg utnyttes ikke bare av maur, men også av andre insekter, for eksempel veps eller bier. Maurene fant imidlertid etter hvert ut at den søte kilden ikke oppstår av seg selv på bladene, men kommer direkte fra bladlusene. I stedet for å jakte på dem som bytte, begynte de å beskytte dem og holde dem i live som et verdifullt, levende matlager.

Slik blir maurene «husdyrholdere»

Dette er ikke en universell regel hos alle bladlus. Denne typen samliv brukes bare av en del arter, men i hager ser vi det likevel ofte. Maurene lager en rute mellom tua og planten ved hjelp av duftspor, og på denne usynlige motorveien går de regelmessig til bladlusene.

Vel framme venter de på en dråpe honningdugg og stimulerer ofte bladlusene forsiktig med antennene, noe som får dem til å produsere den søte væsken raskere. Maurene beveger seg deretter fra én bladlus til en annen, og kolonien kan virkelig minne om en flokk som blir kontinuerlig betjent. Når mauren har fått nok, tar den honningduggen med seg i kroen tilbake til tua, der den brukes som mat for både larver og dronning.

Vinterstrategi og flytting til de beste plassene

Noen maurarter går enda lenger, og omsorgen deres er langsiktig. Før vinteren leter de etter bladlusegg på plantene og bærer dem inn i tryggere kamre i tua. Slik beskytter de dem både mot kulde og rovdyr. Om våren kommer bladlusene tilbake på plantene enten på egen hånd, eller maurene hjelper aktivt til og flytter dem til egnede vertplanter.

Maur flytter også bladlus rundt på samme plante slik at de sitter på de yngste og mest saftspente delene. Nettopp der er vevet ømt, sevja mer næringsrik og lettere å fordøye, noe som øker bladlusenes suksess og mengden honningdugg som maurene kan hente fra et slikt voksested.

Forsvar av kolonier og konflikt med nyttedyr

Bladluskolonier blir ofte overraskende godt forsvart av maur. Hvis det er nok maur, kan de jage bort også større og for bladlus svært farlige rovdyr, som marihøner, gulløye-larver eller blomsterfluer. Dermed blir bladlusene en langt tøffere motstander for hageeieren, fordi den naturlige reguleringen svekkes.

Store vårkolonier er vanlige særlig fordi bladene er friske og det ofte finnes færre rovdyr tidlig i sesongen. Etter hvert som året går, øker som regel rovdyrpresset, og i mer varierte, naturvennlige hager går bladlusbestandene ofte ned av seg selv. Et mindre angrep gjør dessuten ofte ikke plantene dramatisk skade. Problemet oppstår når den økologiske balansen er forstyrret og bladlusene kan formere seg uten begrensning.

Hva bladlus har med honningdugghonning å gjøre

Mens store bladluskolonier i hagen helst er et problem, kan de i skogen være en interessant mulighet for birøktere. I trekronene lever bladlus som produserer honningdugg i store mengder og ofte blir «stellede» av skogmaur. I gode år kan det være så mye honningdugg at også bienes samfunn samler den inn.

Av honningdugg blir det til honningdugghonning, verdsatt for sin mørkere farge og markante smak. Produksjonen er imidlertid ofte svingende og begrenset, fordi klimaendringer og dårligere tilstand i skogbestandene ofte ikke gagner bestandene av disse bladlusene.

Slik gjør du det i hagen uten unødvendig kjemi

Det hjelper å støtte bladlusenes naturlige fiender. Det er nyttig å plante vekster med grunne blomster som tiltrekker blomsterfluer. Larvene deres er blant de mest effektive rovdyrene på bladlus og kan i løpet av utviklingen spise flere hundre individer.

På kort sikt kan også målrettet flytting av marihøner til angrepne planter fungere, helst der miljøet er mer lukket, for eksempel i drivhus eller på balkong. På lengre sikt lønner det seg å tilby marihøner overvintringssteder, slik at de kommer tilbake til hagen. Skjul kan være insekthotell, vedstabler eller ulike hageelementer som skaper sprekker og tørre kroker. Lignende skjul gagner også gulløyer, hvis larver også jakter intensivt på bladlus.

Å ødelegge maurtuer i nærheten av angrepne planter kan være kontraproduktivt, særlig hvis det brukes hardhendte kjemiske metoder. Ofte er det mer effektivt å prøve å bryte duftsporet mellom tua og bladluskolonien, fordi bladlus uten maur blir langt mer sårbare. På kort sikt kan en tynn påføring av naturlige aromatiske oljer på stammen eller hoveddelen av planten hjelpe, for eksempel med lavendelduft, men dette må gjentas gjennom sesongen.

På busker og trær kan man også bruke limringer, men så tynne som mulig og med omtanke. For tykke lag med lim fanger nemlig ikke bare maur, men også mange nyttige insekter, og i ytterste fall kan de også skade større dyr.

Kilde: Záhrada, The Spruce, RHS, Pestrazahrada.cz