Bienes verste fiende er knapt to millimeter stor, ett tiltak stopper den ikke, og sukker er ikke nok

Varroose er i dag et av de mest alvorlige problemene i moderne birøkt. Bak spredningen står midden Varroa destructor, som angriper både voksne bier og yngel, svekker hele bisamfunnet og samtidig overfører andre farlige sykdommer. I praksis betyr det at uten regelmessig kontroll og tiltak kan det bli kraftig nedgang i biebestanden eller i verste fall kollaps i kuben. Full utryddelse av parasitten er ofte svært vanskelig, derfor er målet først og fremst å holde nivået så lavt som mulig.

Middens opprinnelse og hvorfor den er farlig

Varroa destructor stammer fra Asia og har i løpet av noen tiår spredt seg til nesten hele verden. Utbredelsen blir lettere av at den ikke har naturlige fiender som effektivt kan bremse formeringen. Selv et bisamfunn som er behandlet kan bli smittet på nytt, og derfor er kampen mot varroa langvarig og blir aldri løst med bare ett tiltak.

Parasitten angriper både voksne bier og utviklingsstadiene i yngelen. Svekkede bier er ofte lettere, lever kortere og klarer vinteren dårligere. Hvis yngelen er angrepet, kan det klekkes bier med deformasjoner, ufullstendig utviklede vinger eller mindre bakkropp. Angrepet øker også mottakeligheten betydelig for virus- og bakteriesykdommer.

Slik kjenner du igjen et angrep i bisamfunnet

Midden kan sees med det blotte øye. Den finnes på voksne bier og i yngelcellene. Hunnmiddene suger på biene, kryper deretter inn i celler med yngel, hvor de fortsetter formeringen. De foretrekker ofte droneyngel, særlig i mørkere tavler som har vært brukt flere ganger.

Angrep kan påvises på flere måter. Birøktere følger naturlig nedfall av midd, kontrollerer droneyngel eller legger merke til svekkelse i bisamfunnet. Varselsignaler er også deformerte vinger, lavere aktivitet eller dårligere overvintring. Jo tidligere problemet oppdages, desto større er sjansen for å holde biene i god form.

Lovpålagte plikter for birøkteren

I tsjekkisk lovverk regnes bier som husdyr, og derfor gjelder veterinærregler for birøkt. Birøkteren må sørge for forhold som dekker bienes helse- og biologiske behov. Kubene og annet utstyr skal gjøre det mulig å kontrollere helsetilstanden, ta prøver og ved behov rengjøre og desinfisere.

En ansvarlig birøkter bør følge helsetilstanden i bisamfunnene fortløpende, ikke bare når det dukker opp tydelige symptomer.

Når og hvordan varroa behandles

Behandlingen må times riktig. Som oftest gjennomføres tiltak om våren og i overgangen mellom sommer og høst, når man kan slå ned middbestanden før vinteren. Effekten kan også være høy mot slutten av overvintringen. Det er viktig å ikke basere beskyttelsen på bare én metode, fordi midden gradvis kan utvikle resistens mot enkelte virkestoffer.

Blant preparatene som brukes er særlig legemidler med amitraz, tymol eller flumetrin. Hvert virkestoff har sine fordeler og begrensninger. Noen brukes som strimler, andre som tabletter eller fordampningspreparater. Ved bruk må man alltid følge produsentens anvisning og riktig tidspunkt, slik at honningen ikke forringes og biene ikke skades.

Naturlige og økologiske tilnærminger

I økologisk orientert birøkt brukes først og fremst organiske syrer, for eksempel maursyre, melkesyre, sitronsyre eller oksalsyre. Disse stoffene påføres på ulike måter avhengig av preparattype og årstid. Fordelen er mindre belastning på bieproduktene, forutsatt at de brukes korrekt.

Noen birøktere tyr også til tilleggstiltak, som å støve med melis eller bruke urteuttrekk og røyk. Disse metodene er imidlertid som regel ikke tilstrekkelige som hovedbehandling, og effekten er ofte begrenset. De kan heller fungere som støtte i den samlede kubestell.

Biotekniske metoder som et nyttig supplement

Tiltak uten kjemi spiller også en viktig rolle. Ofte brukes utskjæring av droneyngel, som midden gjerne kryper inn i. Birøkteren setter inn en byggeramme, lar den bli forseglet og fjerner den deretter sammen med den angrepne yngelen. Slik fjernes en del av parasittbestanden mekanisk.

En annen mulighet er å lage avleggere, som ikke bare deler biebestanden, men også varroatrykket. Noen ganger brukes også isolering av dronningen for å bryte yngelproduksjonen, fordi midden har dårligere vilkår uten yngel. Disse tiltakene krever imidlertid erfaring og varsomhet, slik at man ikke svekker bisamfunnet i seg selv.

Ikke vent på synlige skader

Varroa skal ikke undervurderes. Selv om biene ved første øyekast ser friske ut, kan parasitten allerede være til stede i kuben og gradvis undergrave kondisjonen i hele samfunnet. Regelmessig oppfølging, riktig valgt behandling og en kombinasjon av flere metoder er den beste veien til å holde bisamfunnene sterke og levedyktige.

Vellykket bekjempelse av varroa handler ikke om ett mirakelmiddel, men om jevn og gjennomtenkt oppfølging av bienes helse.

Kilde: Woah, Bee Aware, Lyson, Pestrazahrada.cz